Jeg hadde ikke en opplevelse av å være mobbet på jobben, selv om det var noe som skurret.
Jobben ble et ork fordi jeg hadde liten motivasjon. Men aller mest klandret jeg meg selv for at jeg ikke klarte å motivere meg og prestere bedre. Kjente at jeg gikk på halv maskin. Jeg trodde at jeg bare måtte skjerpe meg.
Slik kom jeg på sporet av at det ikke bare var meg selv det var noe galt med.
Det var en høst og en vanlig lørdags ettermiddag. Jeg holdt på å med husarbeid mens jeg med et halvt øre lyttet til et foredrag med Simon Sinek. Plutselig stivnet jeg til. Stoppet brått opp med det jeg holdt på med. Hva sa han? Noe jeg såvidt oppfattet, fikk hjertet til å slå både sterkere og raskere. Men jeg kunne ikke helt tro det, måtte spole foredraget tilbake. Hørte jeg riktig?
Jeg holdt pusten for å få med meg hvert ord. Likevel måtte jeg høre den samme setningen om igjen, og om igjen. Jeg kjente hjertebank og følte meg svimmel mens ordene hans sank inn: «Ledere som baksnakker, det er faktisk mobbing.»
For en aha opplevelse! Det var som om jeg hadde funnet brikken som manglet i et uoversiktlig puslespill. Det mest ubegripelige med dette puslespillet var at jeg ikke ante at det eksisterte.
Dette ble starten på en prosess som gikk over et par måneder. I denne tiden ble opplevelser og følelser sakte men sikkert satt sammen til et uventet og intrikat puslespill med navnet: “mobbet-på-jobben”. Ved hjelp av ny kunnskap fikk jeg satt sammen tilsynelatende uavhengige brikker til et mer fullstendig bilde. Hva jeg hadde erfart og følt på arbeidsplassen de siste årene ble forstått i en større sammenheng og helhet.
Men denne høstdagen var det først og fremst en enorm lettelse som overtok, da den største sinnsbevegelsen ebbet ut. Kanskje det ikke bare var min feil at det hadde gått dårlig på jobben? Kanskje var jeg ikke så håpløs som jeg følte meg?
Det var skremmende at jeg, til tross for over 20 år i arbeidslivet, ikke visste hva mobbing på arbeidsplassen egentlig var. Flaut å innrømme, da jeg regner meg som både belest og oppegående.
Jeg hadde en uriktig og naiv forestilling om hva mobbing var. Jeg så for meg åpenlys hån og fysiske slag. Jeg visste ikke at voksne mobber ved å baksnakke.
Da vi flere år tidligere hadde hatt en arbeidsmiljøundersøkelse, fikk vi vite at en kollega følte seg utsatt for mobbing. Vi snakket om dette ved kaffemaskinen da en kollega sa: “Vi holder vel ikke på med sånt her”, mens han laget ædda-bædda lyder og pekte nese. Et slikt bilde av mobbing kan henge sammen med at mobbebegrepet først ble brukt i arbeidslivet i 1980 (Ingar Kaldal, 2014). Tidligere ble “mobbing” utelukkende brukt for å betegne gruppers plaging av barn i skolesammenheng.
Etter min aha-opplevelse forsto jeg ikke bare, at jeg hadde blitt mobbet på jobben. Men – også at jeg hadde sett mobbing i arbeidslivet – uten å skjønne at det var det jeg så. Og – at jeg i min uvitenhet – hadde vært med på å bidra til mobbing av andre. Derfor vet jeg at mobbing kan være ubevisst. Vi trenger ikke ha intensjon om å skade andre.
Men – tankeløshet kan også være ødeleggende..!
Kilde: Kaldal, Ingar, 2014. Tøft å tåle, Res publica.
Vær den første til å kommentere