En selvopplevd historie om baksnakking på jobben

Denne hendelsen ble avgjørende da jeg noen måneder seinere tilfeldigvis oppdaget og forsto at jeg var blitt utsatt for mobbing på jobben. Dette fordi jeg første gang så skjønte sammenhengen mellom hvordan jeg ble behandlet på jobben og mitt jobbresultat.

Formøtet 

Jeg hadde på kort varsel blitt innkalt til et formøte. Det skulle være et eksternt møte om et par dager. Jeg hadde kartlagt et oljefunn og beregnet ulike scenarier for hvor store volumer det kunne inneholde. Jeg trodde at formøtet skulle være et strategisk møte med hensyn på hva som skulle være innholdet i presentasjonen. Den var ikke ferdig ennå siden møtet lå fram i tid. Jeg hadde allerede presentert hovedresultater og metoder, derfor anså jeg det eksterne møtet som en mindre oppdatering av tall.

Overraskelser

Da jeg kom inn i det halvt opplyste møterommet var nærmeste leder og tre kolleger allerede på plass. Jeg husker ikke hvordan møtet ble innledet. Men etterhvert var utkastet til presentasjonen min på storskjerm.  Èn etter én med innspill på hva jeg burde forbedre. Det gikk på veldig innlysende detaljer som rekkefølge og størrelse på figurer, overskrifter og fontstørrelser. Først ble jeg så perpleks at jeg ikke klarte annet enn å notere innspill og si ja og ha. Samtidig som jeg prøvde å forstå hva som egentlig foregikk.

Jeg måtte gått glipp av noe. Hvorfor hadde de gått gjennom utkastet? Trodde de at presentasjonen var ferdig? Jeg turte ikke spørre. Etterspurte heller presiseringer. Prøvde å skjule både forvirring og misnøye samtidig som kjente på behovet for å være imøtekommende. Registrerte, noe overrasket, at min egen stemme også kom med forslag til hvordan presentasjonen kunne forbedres. 

I korte glimt så jeg for meg hva som kunne ha foregått i forkant av formøtet. Samtaler hvor jeg var blitt diskutert, eller verre, møter hvor jeg eller min presentasjon var tema. Det fysiske ubehaget ble sterkere og sterkere. Følte meg overrumplet og handlingslammet. Jeg klarte ikke annet enn å late som ingenting. Men min økende indignasjon ble vanskeligere og vanskeligere å undertrykke.

Så fort møtet var ferdig, småløp jeg mot toalettet, passerte kolleger som nok trodde at dobehovet var påtrengende. Vel framme i det trange, avlange rommet tok gråten overhånd. Både sinte og sårede tårer strømmet ut. Jeg hadde ikke klart å si fra eller stå opp for meg selv. Jeg følte både vantro og forvirring. Hva hadde egentlig skjedd?

Fordi jeg var så opprørt klarte jeg ikke å få gjort ferdig presentasjonen eller forberede meg på denne. Det var umulig å konsentrere seg om arbeidsoppgaver resten av dagen. Og de neste før møtet.

Da jeg skulle holde selve presentasjonen og skjønte at kollegaer var tilstede for å overvåke hvordan det gikk, var det så vidt jeg klarte å fokusere på det jeg faktisk skulle si. Det var vanskelig å kontrollere sinne og fysiske skjelvinger i kroppen.

Var dette baksnakking eller mobbing?

Jeg vet ikke hva som ble sagt av hvem, men at noen hadde snakket negativt om meg ble innlysende. Jeg kan bare spekulere.

Utgangspunktet og omfanget av hva som foregikk i kulissene vet jeg ikke, men hva som ble handlingene i min arbeidsdag merket jeg veldig godt. Uansett hva som ble sagt og ikke, så forsto jeg at jeg hadde blitt snakket om, og da ikke i positive ordelag. 

Hvorfor var dette mobbing?

Å innkalle til formøte, gjennomgå og overvære en presentasjon er ikke mobbe adferd. Men dette var mobbing fordi holdningen som lå bak handlingene, misnøye og mistillit, var vedvarende. Denne episoden var ett av mange eksempel på hvordan dette kom til utrykk.

Dette var også et eksempel på hvordan forutinntatte holdninger til en ansatt bekrefter seg selv. Presentasjonen jeg skulle holde BLE dårlig fordi andre trodde den skulle bli det. Hadde jeg fått gjøre ferdig presentasjonen uten formøte hadde den blitt bedre på alle vis.

Jeg så veldig tydelig at min prestasjon på jobben ble dårlig fordi jeg ble behandlet dårlig.

Det som var bra med denne hendelsen var at jeg fikk sagt i fra på jobben.